Nordmenn blir stadig mer positive til dødsstraff – hva er årsaken?

are_thmb_fin
Are

Det er nå 40 år siden dødsstraff ble avskaffet her til lands (i 1979), og den siste henrettelsen fant sted i 1948. Men hvordan stiller det seg med hensyn til vårt syn på dødsstraff i dag? Let that be the question of the day…

I november gjennomførte Respons Analyse en spørreundersøkelse hvor respondentene måtte ta stilling til følgende spørsmål: «Dødsstraff kan i noen tilfeller være en rettferdig straffereaksjon». Resultatet avslører at nordmenn er mer positive til dødsstraff nå enn for fjorten år siden. Både Amnesty og Advokatforeningens menneskerettighetsutvalg at de er bekymret for situasjonen.

Svarene til de mannlige respondentene viste at drygt 40 prosent samtykket til påstanden, noe som er en fordobling siden 2005. Hos kvinnene var dette tallet 25 prosent.
– Det er skuffende og skremmende å se hvor høyt det tallet er, sier Tale Hungnes, samfunnsjef i Amnesty Norge, til Dagsavisen.

Else Leona McClimans, leder av Menneskerettighetsutvalget i Advokatforeningen, mener også disse tallene er skuffende høye. Hun mener at det vitner om en generell de-humanisering av mennesker og menneskegrupper, og at tilliten til samfunnets institusjoner er lav.
– Den grunnleggende retten til liv er noe vi må fortsette å kjempe for hver dag. Disse tallene sier kanskje noe om at vi som samfunn ikke er gode nok til å fremme menneskerettighetene som en grunnleggende verdi, sier hun.

I 56 av verdens land tillates fortsatt dødsstraff, mens det i Norge ble nedfelt forbud mot dødsstraff i Grunnloven for fem år siden. I de landene som fortsatt praktiserer dødsstraff, er det som kvalifiserer for denne strengeste straffen forbrytelser som drap, kidnapping, voldtekt, narkotikaforbrytelser osv. Men det finnes også land som praktiserer dødsstraff basert på andre og mer hårreisende kriterier:
– I Uganda har det også vært snakk om at homofili skal være grunnlag for dødsdom. Dødsstraff brukes ikke bare som kriminalitetsstraff, men også som et politisk virkemiddel for å undertrykke opposisjon. Når politisk virksomhet er med døden som innsats – da står det respekt av deltagelsen, sier McClimans

McClimans er altså opptatt av å fremme og bevare den grunnleggende «retten til liv og retten til å leve et liv fritt for tortur, inhuman, degraderende og nedverdigende behandling og straff». Så hvorfor ivrer så mange nordmenn for å gjeninnføre dødsstraff? Som en venn av meg sier: KAN dette ha noe å gjøre med at befolkningen nå har begynt å skjønne hvilket enormt svik vi utsettes for fra våre såkalte ledere, og at folk nå har en berettiget harme ovenfor disse menneskene som hittil har vært hevet over loven? Har folk omsider skjønt at politikk og parlamentarisme er en blindgate – et maktmiddel i hendene på en etterhvert dårlig skjult maktelite? Jeg håper det. For DA kan det endelig skje noe.

Folket er simpelthen nødt til å ta makta tilbake, og det kan gjøres! Men bare dersom vi -folket – står sammen. Før vi kan forenes og kullkaste utnyttingen kamuflert som ‘demokrati’, må majoriteten skjønne problemets sanne natur.

underskrift_are_blaa

Kilde: Advokatbladet

Foto: Kai Stachowiak (publicdomainpictures.net)

Reisebrev #1: En solskinnshistorie i kypriotisk striregn

are_thmb_finHer er en liten solskinnshistorie fra noe jeg opplevde i dag. Kiri og jeg hadde dratt til den kypriotiske hovedstaden Nicosia sammen med bikkja vår, Tuca. Vi befant oss i den nordlige delen av hovedstaden, altså den delen som tilhører Tyrkia. På det angjeldende tidspunkt stod jeg uten paraply i striregnet, mens jeg venta på at Tuca skulle finne det for godt å pille en tår på det våte gresset. Vi befant oss da på en plen utenfor et kompleks av fjonge bygg. Foroverlent og med jakkekraven brettet godt opp rundt halsen og kinnene, forsøkte jeg å skjerme meg mot regnet. Men jeg ble bare våtere for hvert sekund som gikk. Jeg ba til Gud om at Tuca endelig måtte finne det for godt å pisse, sånn at vi kunne haste tilbake inn i den tørre bilen.

Så kommer en mann gående bort til meg, og jeg registrerer i sidesynet at han har tatt oppstilling rett ved siden av meg. Uhh, jeg kjente at denne mannen hadde overskredet intimsfæren min betydelig. Pusten hans kunne høres tydelig inn i øregangene mine. «Han er vel vaktmester her eller no’, og nå skal han fortelle meg at jeg ikke har lov til å la bikkja gjøre fra seg på plenen», tenkte jeg. Men, neida: «Nice doggy. How old is it?» Jeg snur meg til siden og ser på ham. Han var en skjeggete mann, som stod der med et smil om munnen mens han betraktet Tuca fly på kryss og tvers over gressplenen, hele tiden med nesa si stukket ned mellom gresstustene. Så oppdager jeg plutselig grunnen til at han har invadert min intimsfære såpass: han holder en paraply forbarmende over hodet mitt. «It’s three months old», svarer jeg. Vi har en koselig passiar på engelsk før jeg skynder meg tilbake i bilen med den våte og kalde lille hundekroppen.

Der kan dere se… Situasjonen er ikke nødvendigvis slik man først skulle tro. Den nordlige delen av Kypros er jo «den okkuperte delen» sett gjennom EUs briller – den delen av Kypros som «er full av tyrkiske barbarer». Det er i alle fall hva jeg og Kiri hadde fått høre fra flere hold. For tyrkere er islam statsreligionen, og vi vet vel alle at islam kan være ganske så «harskt» og brutalt med sine sharialover. (Akkurat som gamletestamentet i Bibelen kan være like frastøtende). Men islam har faktisk ikke godt fotfeste på Nord-Kypros. (På den sørlige, greske delen er det gresk-ortodoks kristendom som gjelder). Det nord-kypriotiske samfunnet er omtrent like sekulært som hjemme i Norge. Nord-kypriotene går slett ikke i moskéen hver dag, men «når det skulle passe slik». Og én ting til, dere: jeg kan knapt tenke meg at en lignende hendelse kunne skjedd hjemme i «sivilserte» Norge. Nord-kyprioter er forbløffende vennlige mot oss. Det er bare smil og aksept overalt hvor vi går. Helt utrolig vidunderlig ❤

underskrift_are_blaa

Morgenstund har gull i munn?

For tiden befinner jeg og Kiri oss på Østlandet. Etter å ha spandert på oss hotell natt til mandag 20/8/18, besluttet vi samme dag å investere i et lite 2-mannstelt og to oppblåsbare madrasser. Madrassene måtte Kiri blåse opp mens vi kjørte mot den utvalgte overnattingsplassen. XXL hadde nemlig ingen flere luftpumper igjen… Dyne, puter og sengetrekk hadde vi allerede tatt med oss fra Bergen, pakket inn i en søppelsekk. Så dro vi til dette noenlunde øde område for å overnatte, 3-4 km nordøst for Sandvika. Grunnen til at jeg visste om dette villmarksområdet, var at jeg i perioden 2007-2009 hadde vært lærer der, nærmere bestemt ved Gjettum Skole. Jeg gikk mang en tur i dette området med klassene den gang da.
Sammen med telt og madrasser kjøpte vi oss også en grill som viste seg ganske håpløs. Den var egentlig bare et primitivt «tøytørkestativ» i miniatyr, som stod overskrevs på egne bein over bålet. Så vi monterte denne grillen etter beste evne (ingen anvisning fulgte med), tente et bål og grilla øko-pølsene vi hadde kjøpt. Så slo vi opp teltet og krøyp til køys gode og mette. Kiri lå med full bekledning under dyna og frøys som ei bikkje hele natta gjennom. Hun frøys selv om hun klynget seg inntil varmblodige meg, som til tider lå med ene beinet uttafor dyna for ikke å overopphetes.
Et sted mellom klokka 9 og 10 neste morran våkna vi av et myndig «HALLO, KAN DERE KOMME UT? DET ER POLITIET!» Jeg dro ned glidelåsen på teltet og tittet ut i sollyset mens jeg håndflata opp til panna for å skjerme for sollyset. Han så jeg bare hadde trusa på og snudde seg resolutt vekk og gikk høflig til siden for teltåpninga. «Bare ta på tøyet først», sa han mens han så en annen vei. Kiri var først ute av teltet, ettersom hun allerede var ferdig påkledt. Etter at jeg hadde fått på meg bukse og genser, krabba også jeg ut. Der stod det 3 politibetjenter, 2 menn og 1 kvinne, pluss en stor politibil av varevogntypen. Mon om de hadde påregnet å måtte gjennomføre arrestasjon? De spurte hva vi drev på med, og krevde oss for identifikasjon. Vi ga dem ID og forklarte at vi bare hadde overnatta på dette jordet for å spare penger. Så pekte politibetjenten på asken fra gårkveldens bål, og holdt et mini-foredrag knusktørr skau, faren med ild i tørt gress og at det tross alt var bålforbud nå. Jeg svarte at det ikke var gjort tankeløst, og at det tross alt var mest rein jord hvor vi hadde tent bålet, pluss at de få gresstustene som stakk opp både var grønne og våte da bålet ble tent kvelden i forveien. «Vi slokka også de siste glørne som kunne synes i mørket med Farris», sa jeg. «Synd at dere i politiet skal måtte bruke tiden deres på ting som dette, istedenfor å gjøre noe med den virkelige kriminaliteten i samfunnet», sa Kiri. «Vel, DET er ikke en diskusjon vi tenker ta nå», svarte politimannen. Han var tydelig irritert over hennes freidighet.
Etter dette ble det lekset opp om at vi her hadde tatt oss til rette på privat grunn, og at det ville vært helt ok om vi hadde overnattet i skogen. Hele tiden under samtalen drev Kiri og jeg og pakket sammen sakene våre. Kiri hadde tross alt time hos migrene-terapeut om en snau time, så vi forsøkte å benytte tiden godt. «Ååååh, hvis nå DETTE er min og Kiris største synd her i livet, så tror jeg vår skaper skal finne det i sitt hjerte å tilgi oss den dagen vi banker på perleporten», kommenterte jeg og ga purken nærmest et lurt blunk mens jeg rulla sammen teltduken på bakken. Ingen reaksjon. Etter ytterligere litt small-talk – muligens for å få oss til å innse vår brøde – skjønte politiet at de kasta bort tia si. Det gikk vel muligens også opp for de at de ikke hadde med hardbarkede kriminelle å gjøre her, og det endte med at snakkehodet blant politi-trekløveret sa: «Vel, denne sammenbrettingen av teltet deres trenger ikke vi å stå her og se på. Vi drar nå». Og så dro de. Ingen bot å ha skjendet privat mark. Ingen bot for ulovlig bålstifting.
Happy ending med andre ord! 😜
underskrift_are_blaa