Til Elisabeth Østrem.

small_Elisabeth-Ostrem

Psykolog Elisabeth Østrem

En historie om det norske barnevernet og trakassering.

Hei, Elisabeth. Her skal du få en redegjørelse for hva som skjedde etter at du meldte bekymringsmelding til det norske barnevernet vedrørende Sondre, min sønn, sommeren 2017. Først av alt er det på sin plass å fortelle at jeg to år før dette, høsten 2015, ble meldt til barnevernet av en mann. Denne mannen ble i overkant romantisk interessert i meg, og siden jeg ikke greide gjengjelde hans varme tilnærmelser, meldte han meg til barnevernet i en ren hevnakt. Bekymringsmeldingen var anonymt innlevert, men det var ikke veldig vanskelig å skjønne hvem som hadde sendt den. Spesielt ikke på bakgrunn av samtaler jeg og denne mannen hadde hatt. I meldingen stod det å lese at jeg var narkoman og suicidal med tunge depresjoner. Alt var selvsagt ren løgn. Etter en saksgang som varte mellom 3 og 4 måneder, henla barnevernet saken. Barnevernet hadde ingenting å bemerke, verken hva angikk omsorgsevnen til oss foresatte eller velbefinnendet til vår sønn. Alt var i skjønneste orden.

To år etter dette fant jeg meg en kjæreste i Are – din tidligere ektemann fra 12-13 år tilbake. Leiligheten min i Lørenskog gikk under hammeren, og jeg flyttet inn hos Are på Holmlia i Oslo. Ares leilighet befant seg bare noen steinkast unna lavblokk-leiligheten til deg og din samboer. En dag jeg så etter ny epost, oppdaget jeg en melding fra AltInn. «Innkallelse til møte» stod det i emne-teksten. Avsender var barnevernet i Lørenskog. Fra denne eposten framgikk det at Lørenskog barnevernskontor på nytt hadde mottatt en bekymringsmelding vedrørende Sondre. Jeg ringte kontoret for å få vite flere detaljer, men kvinnen i andre enden var veldig ordknapp. Etter en stund fikk jeg allikevel halt ut av henne at det var du som hadde levert denne bekymringsmeldingen, og at du hadde uttrykt bekymring ovenfor hvilken innflytelse Are ville ha på Sondre. I bekymringsmeldingen hadde du framstilt Are i et heller dårlig lys. For å si det mildt. Måten du hadde formulert deg på, og dine påstander som var ganske så langt på siden av virkeligheten, gjør at jeg vil kalle det for harselas fra din side. Det er ingenting feil med Ares psyke, og jeg må innrømme at dine karakteristikker av ham fikk meg til å føle meg indignert på hans vegne. Han har tross alt aldri forsøkt å sverte deg. Du burde også merke deg forskjellen mellom begrepene ’samfunnskritisk’ og ’samfunnsfiendtlig’, for jeg vil påstå at Are og jeg er førstnevnte. Ikke sistnevnte. Vi benytter oss simpelthen bare av vår ytringsfrihet, og vi synes det er forstemmende at du forsøker innta rollen som meningspoliti ovenfor våre ytringer på Facebook. Her er bekymringsmeldingen din nøyaktig slik den ble referert fra barnevernet:
————-
I begynnelsen av 2017 fikk jeg kjennskap til at min tidligere ektefelle Are Erlend Hegrand hadde truffet Gunn Lindflaten, og allerede i mars fikk jeg kjennskap til at de planlegger å flytte til Kypros. Gunn har allerede solgt leiligheten sin på Rasta, og Are Hegrands leilighet ligger ute for salg. På Facebook deler de begge villig planene for flyttingen, samt kjøp av en seilbåt som muligens skal tjene som transportmiddel evt. bolig.

Min bekymring dreier seg om at Gunn Lindflaten planlegger å ta med seg sin sønn, Sondre som kun er 9 år på dette prosjektet. Min kjennskap til Gunn Lindflaten er begrenset til hennes Facebook sider som er tettpakket med samfunnsfiendtlige innlegg av varierende art. Det samme gjelder hennes nye samboer, Are Hegrand, noe som oppgis som årsaken til at de vil forlate Norge.

Basert på min kjennskap til Are Hegrand, er det ingen grunn til å frykte fysiske overtramp eller omsorgssvikt per se. Det som er min bekymring er om Sondres far, skole og andre omsorgspersoner er konsultert for å sikre at barnets beste tas hensyn til. Den generelle skepsis de begge uttrykker til samfunnets spilleregler, lover, skatteansvar, bidragsplikt osv. gjør at jeg er usikker på om de informerer interessenter og etater som er satt til å ivareta Sondres interesser. Dersom de planlegger å seile til Kypros, anser jeg dette som svært utrygt for barnet, i og med at de ikke aner noe om seiling (at Are tar en ukes seilkurs i forkant, er neppe nok kompetanse). Basert på min kjennskap til Are, er han svært lite erfaren med å håndtere noen form for praktiske oppgaver, noe som det er stor bruk for på en seilbåt.

Jeg sender bekymringsmelding, da jeg som psykolog er bekymret for at Sondre vil kunne bli skadelidende dersom han mister et naturlig sosialt miljø med venner, lærere, fritidsaktiviteter og skole, og i stedet kun har to omsorgspersoner med et uttrykt svært destruktivt og negativt verdensbilde. Min erfaring med Are Hegrand er at han de siste 5 årene har fått ekstrem atferd preget av konspirasjonstanker av ulike slag. Han tar ikke arbeid, til tross for at han er ved svært god fysisk helse, men bruker tid på å spre kritiske og svært verdensfjerne innlegg på Facebook. I sin relasjon til sine 4 barn er han lite interessert i deres daglige liv, men driver messende foredrag om ting han ønsker å overbevise dem om; at vaksiner er livsfarlig, at menneskers hjerner styres av fly som sender gasser ut over oss, at vi lever i et samfunn fullt av muslimske terrorister (Vi bor på Holmlia, og alle barna har flere muslimske venner), at barnevernet er styrt av et hemmelig konspirasjon av maktmennesker som forsøker å gjøre mest mulig skade.

Venner og slektninger er bekymret over hva som har skjedd med hans mentale helse, og selv om våre felles barn er i stand til å sette grenser for pappaen sin og får ham til å stoppe, er dette neppe mulig for en gutt på 9 år som tas med til et nytt land hvor han ikke har andre relasjoner, og hvor mor planlegger for hjemmeundervisning.

Jeg ønsker ikke å være anonym, men har ikke informert Gunn og Are om denne bekymringsmeldingen, da jeg er redd dette vil framskynde en flytting fra landet; noe som vil gjøre det ekstremt vanskelig for far og andre pårørende å hjelpe Sondre dersom omsorgen ikke er adekvat.
————-

Dette var meldingen din. Hvorfor du her fant det viktig å dra fram din yrkestittel som psykolog, se det vet jeg ikke. Men det gjorde sikkert sitt til at bekymringsmeldingen fikk ekstra tyngde hos barnevernet. Og hvorfor du ikke bare kontaktet Sondres far for raskt å forhøre deg om det var hold i dine bekymringer, ja det framstår også som ganske rart. Fram til tidspunktet for denne bekymringsmeldingen var det eneste samkvem du og jeg hadde hatt et «hei» fra min side. Dette skrev seg fra en episode da du og din samboer hadde kommet innom vår leilighet på Holmlia for å hente et skap som tilhørte din og Ares eldste datter. Oppførselen din ovenfor meg der og da var unnvikende, og jeg er faktisk usikker på om du i det hele besvarte min hilsen der du hastet uinteressert forbi meg. Du vil kanskje hevde at jeg overtolker her, men jeg mente å kunne se at din egen datter, som også var tilstede, ble tydelig beklemt over din oppførsel.

Til tross for at en tidligere barnevernssak hadde blitt avsluttet bare halvannet år i forveien, insisterte barnevernet på full saksgang på bakgrunn av din bekymringsmelding. Sondres far ble rasende da han fikk vite dette. Rasende på deg, rasende på barnevernet. Uansett, en ny runde med barnevernsmøter fulgte. Først ut var møte mellom barnevernet og foreldrene, hver for seg, på barnevernskontoret i Lørenskog. Denne gang hadde jeg valgt å ta med meg to andre personer. Den ene var familieadvokaten til meg og barnefaren, den andre en venn av meg som er utdannet atferdsanalytiker. Grunnen til at jeg hadde tatt de med meg, var at jeg var oppriktig bekymret for hvordan saken skulle ende. Jeg mener, i sosiale media og tildels i aviser kan man lese historier fra desperate foreldre som har fått barna sine tatt fra seg basert på de mest absurde begrunnelser. Nå er det nok på sin plass å ta mange av disse historiene med en klype salt, men det er også flere av historiene som utvilsomt holder vann – i visse tilfeller understøttet av uttalelser fra fagkyndige som har representert foreldrene i rettssaker mot barnevernet. Det er åpenbart noe galt fatt med det norske barnevernet, noe også demonstrasjoner i utlandet bærer vitne om. Nok om det.

Etter dette kom barnevernet på besøk på skolen til Sondre. Barnevernet ville snakke med Sondre i skolesettingen. Kontaktlærer leverte etter dette en rapport til barnevernet vedrørende Sondres atferd og situasjon på skolen. Av denne rapporten framkom det at han hadde adekvat omsorg hjemmefra, at han kom med tøy som stemte med værforholdene, at han hadde en god og næringsrik matpakke med seg, at det var lite sykdom og fravær for hans del, at oppførselen hans var god og at han hang godt med både faglig og sosialt.

Det tok imidlertid snaut 4 måneder fra bekymringsmeldingen din ble levert til saken endelig ble henlagt. Resultatet ble det samme som forrige gang: Ingenting å utsette verken på omsorgsevnen til oss foreldre eller Sondres atferd. Stridens store kjerne, min påstått samfunnsfiendtlige kjæreste og din tidligere ektefelle, ble aldri vurdert som interessant nok til at han ble kontaktet av barnevernet. Jeg kan bare gjette at det interessante for barnevernet var å kartlegge hvorvidt jeg og barnefar var i stand til å beskytte vår sønn ovenfor Ares påstått negative innflytelse.

Etter dette ble Sondre boende hos sin far, og fikk dermed kontinuitet både hva skolegang og sosialt samkvem med venner angikk. Siden jeg på dette tidspunkt var flyttet til Oslo, var Sondres far oppriktig interesser i å få hovedomsorgen for sønnen. Siden disse to er veldig knyttet til hverandre, var valget ganske enkelt fra mitt ståsted. Far fikk hovedomsorgen, og Sondre ble boende sammen med ham i leiligheten hans på Lørenskog. Det skulle imidlertid vise seg at dette ikke helt var slutten på vår kontakt med det norske barnevernet…

Litt seinere utpå høsten gikk Ares leilighet på Holmlia under hammeren, og vi to flyttet inn i vårt nye hjem i Bergen. Dette var en 50 fots seilskute som tilfeldigvis hadde kaiplass der. Båten ble kjøpt som bolig, men også som et tiltenkt framkomstmiddel. Vi hadde et felles ønske om å se oss om i denne store verden, og nå kunne vi gjøre det med vinden som drivstoff. Vel ombord i skuta syslet vi videre med planene om et nært forestående opphold i Brasil. Dette var noe jeg hadde lovet Sondre fra før jeg traff Are. Det var også avklart med Sondres far. Meningen var at dette skulle bli en ekte dannelsesreise for sønnen min, hvor han skulle få lov til å stifte inngående bekjentskap med et nytt land, et nytt språk og en ny kultur. Oppholdet var planlagt i detalj, og jeg hadde allerede kjøpt et hus langs Amazonaselven hvor vi skulle bo. Siden Are nå var kommet inn i livet mitt, var planen at han skulle bli med oss. Sondres far uttrykte også lettelse over dette. Mens vi satt i båten og gjorde de siste forberedelsene til den forestående reisen, ringte det i mobiltelefonen min. Det viste seg å være en kvinnelig representant for barnevernskontoret på Søndre Nordstrand i Oslo. Vedkommende informerte meg om at det hadde kommet inn en anonym bekymringsmelding vedrørende min sønn. Hun ville først ikke informere meg per telefon om ordlyden i denne bekymringsmeldingen, men etterhvert kom denne kvinnen på gli og det framgikk at det var samme bekymring som sist. Kjernen for bekymringen var at Are skriver samfunnsfiendtlige innlegg på Facebook, og derfor måtte antas å ha en uheldig påvirkning på Sondre. Jeg forklarte henne at en nøyaktig maken sak nylig hadde blitt henlagt hos barnevernet i Lørenskog, og at verken jeg eller barnefar hadde noen tilknytning til Oslo kommune. Det virket ikke som hun helt forstod dette, og hun fortsatte å gjenta beskjeden om at jeg måtte stille til et møte med barnevernet på Søndre Nordstrand. Etter å ha lagt på røret drøftet jeg og Are denne telefonsamtalen nøye, og var enige om at dette virket som et forsøk på persontrakassering fra en offentlig tjeneste. Vi var skjønt enige om at enda en barnevernssak, nummer tre på to år, var noe vi ikke kunne finne oss i. Etter dette ga jeg sporen streks vår familieadvokat i oppgave å få denne saken henlagt før barnevernet gikk til det skritt å sette i gang sin møteprosedyre. Rett etter dette, i midten av november 2017, dro jeg, Are og Sondre til Brasil som planlagt. Vi tillot dermed ikke at avreisen ble utsatt nok en gang. Familieadvokaten vår jobbet videre med saken hjemme i Norge. Det skulle vise seg at barnevernet nektet å utlevere saksdokumentene på hans forespørsel. Advokatens mange forsøk på å få saken henlagt tidlig i forløpet, resulterte bare i et stadig repeterende svar fra barnervernet: «Vi jobber med saken». Drøyt tre måneder etter dette, i februar 2018, fikk jeg endelig vite at barnevernet har bestemt seg og at saken hadde blitt henlagt. Advokaten har imidlertid fortsatt ikke fått utlevert saksdokumentene.

Min erfaring her, i likhet med altfor mange andres, kan jo tyde på at det norske barnevernet er en offentlig tjeneste som lar seg låne til trakassering av uskyldige mennesker. Det forundrer meg oppriktig at barnevernet fant det rasjonelt å insistere på en tredje sak, når fire av barnevernets representanter to ganger relativt nylig hadde konkludert med at både jeg og barnefar er fullt adekvate omsorgspersoner for sønnen vår. Jeg tar meg i å lure på om det finnes noen grense for hvor mange barnevernssaker man kan utesettes for. -Vil jeg og min eksmann måtte påregne en fjerde sak om noen bestemmer seg for å levere en anonym bekymringsmelding stilet mot oss allerede imorra?

Med hilsen…

kiris_undersskrift

2 kommentarer om “Til Elisabeth Østrem.

  1. Denne patetiske forsmådde X-dama burde blitt fratatt sin psykolog-lisens for å misbruke sin tittel i en ynkelig hevnaksjon.

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s